Hvis du har lest bloggen min en stund, så har du mest sannsynlig sett de rareste setningene og bare generelt mye skrivefeil. Jeg har nemlig en assoiasjonsvidde som er helt insane, så jeg tar helt av når jeg skriver på bloggen. Og det faktum at jeg ikke bryr meg om jeg skriver “riktig”. Dermed er det kanskje overraskende at jeg faktisk er en journalistikkstudent. Jepp, jeg er overrasket selv. Hehe, neida:)
Anyways. Nå setter jeg sammen alle tekstene jeg har skrevet i år. Her er én av den første jeg skrev i år.
Nedstøvede bøker
Veiene i Trondheim er like utrygge som en baby med kniv i hånden. Isen dekker veien mot Samfundet, hvert skritt bestemmer om denne dagen skal ende med et røntgenbilde eller som kvelden man var på Samfundet. Endelig er ferden over, den røde og runde bygningen stiger frem som et fjell. Man føler seg litt liten utenfor denne store og kjente bygningen, der den rager så høyt. Man føler seg enda mindre når man kommer inn i selve bygningen. Det er som en labyrint. Frykten for å rote seg bort i mylderet av rom er stor. Det ville jo vært litt pinlig om man plutselig hadde gått seg bort. Derfor søker de fleste tilflukt i rommet som er nærmest inngangen. Kafé Edgar er rommet som man sitter i for å ta mot til seg for å gå rundt i det store sirkuset av en bygning. Å gå rundt i Samfundet er som å lære seg å sykle. Man trenger først å ha støttehjul, og i denne sammenheng er Edgar støttehjulene. Når man har lært teknikken og det egentlig begynner å bli litt kjedelig å bli holdt tilbake av støttehjul, så fjerner man de og sykler der man ikke hadde mulighet før.
Vi synker ned i en gammel sofa, en gusjegrønn skinnsofa som tydelig hører hjemme på 70-tallet. Den er rynkete og har for lengst fått leddgikt. Den skriker etter å bli pensjonert. Sofaen har heldigvis mange gode venner i lokalet. En radio fra bestemors barndom står som pynt i en hylle.
Rolig og omsvøpende indie-musikk gjør rommet intimt og man begynner sakte, men sikkert å gynge i takt med den deilige musikken. Kaféen blander det nye med det gamle. Alle passer inn her.
Man føler seg automatisk klokere og mer kultivert for hvert sekund man oppholder seg her. Diskusjoner, lærdom fra bøker, livshistorier og opplysende argumenter bor i veggene i den gamle kaféen og det kjenner man på kroppen. ”Hvorfor har jeg ikke vært her før?!”, tenker vi. Følelsen av rommet er som dop. Hvem vil vel ikke føle at de er smartere enn det de er? Om det så er bare for en liten stund.
Nedstøvede pyntebøker i vinduskarmen minner oss på at vi er i et studentmiljø. Man kan jo ikke ha en studentkafé uten bøker, det er som å ha en bil uten dekk.
Det sitter en gjeng studenter rundt et lite bord. De har med seg skolebøker og Mac’er. Studentene skravler og ler mens de tar en sup av ølen sin. Samtalene skifter mellom helgens eventyr og skoleoppgaver.
De store vinduene avslører at det fortsatt er vinter. Klokken er bare fem, men ute er det allerede sort som ravnen. Stearinlysene på hvert bord gjør det koselig og varmt i rommet. All tanke på å gå ut viskes ut av tankene når mennesker med roser i kinnene kommer inn i rommet. Lysene flakker hver gang noen søker tilflukt her og bordene begynner å fylles med studenter med nye livshistorier som skal flytte inn i Edgars vegger.
Tankene begynner å vandre, og teorien om at alle mennesker etterlater seg et avtrykk av sin sjel på hvert sted de har vært, fascinerer. Da må det være tusenvis av avtrykk her.
I 1929 ble Studentersamfundet reist. Fra den tid har tusenvis av studenter vært i denne bygningen. Studenter som hadde livet foran seg. Drømmer som de trodde skulle gå i oppfyllelse. Drømmer som kanskje gikk i knas?
Det er rart å tenke på at det er ikke så mye som egentlig har forandret seg på over 80 år. Studenter som strever for å nå sine mål og drømmer.
Kulden knuger seg rundt den runde bygningen som en kvelerslange som har tak på sitt bytte. Vi forlater motvillig latteren i Edgar for å vandre ut i den kalde natten og håper at vi snart igjen skal få besøke Samfundet.
The balance between light and dark.
